Det Filippinske folket - Historie, religion, kultur og tradisjon

 

 


Et prøvet folk

 


Den Filippinske historien, er en blodig historie, alt fra muslimene kom hit på 1200 tallet, men særlig etter at Spanjolene oppdaget øyriket og gav landet navn etter kong Filip av Spania, ble det en først en veldig blodig religionskrig for senere flere opprør i selvstendighetskamp, salg av øyriket til USA i 1896, til Japansk okkupasjon under 2. verdenskrig, til landet fikk sin selvstendighet 4. Juli 1946.  Men også den moderne tid har gitt folket prøvelser, og det begynte de siste årene av diktatoren Ferdinand Marcos sin regjeringstid, og hans avgang og flukt i februar 1986.  I løpet av de årene utviklet det seg en korrupsjonskultur, lovløshet og prostitusjon, som satte landet langt tilbake i utvikling, sammenlignet med sine naboland.  På toppen av det hele kom Asia-krisen på midten av 90 tallet.  Men, la meg få understreke, myndighetene har lykkes i å rydde opp i kriminaliteten og prostitusjonen.  Hvordan det har vært er noe jeg er blitt fortalt, av andre.  I dag beveger jeg meg svært trygt omkring i byene og på øyene, har ikke vært utsatt for noe negativt, og prostitusjonen er i hvert fall ikke synlig i det åpne landskap, hvor jeg trives best.


 

Økonomi, politikk og næringsliv.

 

Til tross for mange rolige år, sliter landet fortsatt med økonomiske utvikling, presidenter har måttet forlate embetet, på grunn av korrupsjon og det foregår en relativ åpen maktkamp mellom og internt i de militære styrkene, presidenten og opposisjonen.  Den romersk katolske kirken har også en sentral politisk rolle.

 

Landet sliter med høy utenlandsgjeld, høy arbeidsledighet, høy inflasjon og med et høyt antall fattige.  I Sør-Kina havet, antas det at det ligger store oljereserver.  Men retten til ressursene i disse havområdene strides det, mellom Filippinene og særlig Kina.  I mellomtiden må presidenten reise til Kina med lua i hånden og be om lån til investeringer i gruvedrift, infrastruktur og hennes store utdannelsesprosjekt.

 

Landets eksport er alt fra jern- og kobbermalm, kokosolje, frukt- og grønnsaker, til blomsteroljen ylang ylang som råvare til kosmetikkindustrien.  Dog er kanskje den viktigste eksportartikkelen, filippinere selv, som reiser oversjøisk og tar seg jobb som sjømenn, kokker, husholdere, renholdere osv.  Disse sender hjem penger til familien, noe som står for 10 % av landets økonomi.  Det er for øvrig ikke uvanlig at nyutdannede leger her, tar spesialisering som sykepleiere, for å kunne reise til og jobbe som sykepleiere i USA.

 

Dette for å gi en liten bakgrunn for hvordan ting er som de er her.  Ha dette i mente når jeg senere spiss-formulerer på en litt munter måte mine opplevelser.  Det er et prøvet folk som fortjener all mulig respekt, i deres iver etter å utvikle landet og gjøre hverdagen for seg, sine og oss som kommer på besøk, så trivelig som mulig.  Jeg ønsker ikke å le av Filippinere, og jeg har fortalt disse historiene til filippinske bekjente, og de har i hvert fall evnen til å se ironien og å le sammen med meg.

 

Smil og latter


Overalt hvor jeg kommer møter jeg smilende og blide fjes.  Med mitt nordiske opphav skiller jeg meg ikke bare ut gjennom min hvite hud og blonde hår, men med 193 cm på strømpelesten, rager jeg flere hoder over de fleste.  Har vel bare sett en eller to filippinere som når meg til nesetippen.  Dette gjør at overalt hvor jeg kommer får jeg oppmerksomhet, barn, voksne og eldre, snur seg for å beskue, stirrer og av og til hører jeg kommentarer og andre henvender seg til meg.  Det blir nesten som om jeg er Goliat i møte med David.  Men, mange tar meg som amerikaner og hører derfor ofte tilrop: Hi Joe!   Amerikanere er ikke spesielt populære her, som nok skyldes at de en gang var kolonister og de amerikanerne som var her da og som den jevne filippiner forbinder med amerikanere, var overklasse og autoriteter.  Så, jeg forsøker så godt jeg kan å bare smile og le, og i de tilfellene hvor jeg kommer nærmere i prat med folk, forklarer jeg at jeg er Norsk.


 

Gjestfrihet

 

Det er et gjestfritt folk, som gjerne vil gi meg den beste service og opplevelser.  Har ennå til gode å få tilslengt ukvemsord av noe slag etter meg og jeg har vært her noen ganger og noen måneder nå.  For det meste er det ”Yes, Sir”.  Spør jeg, får jeg høflig svar, ber jeg om noe, får jeg det, såfremt det er tilgjengelig.  ”Out of Stock” er et svært vanlig begrep, noe som skyldes både mangel på logistikk forståelse, men særlig mangel på kapital til å ha gode nok lagre.  I forbindelse med leting etter hotellrom på mine reiser, har jeg opplevd hotellresepsjonister overgå det meste av serviceinnstilling, for å skaffe meg rom, om de selv ikke har hatt ledige.  Opplevd taxisjåfører, som bringer meg dit jeg skal, gir gode tips om hva å se og oppleve.   

 

På mine vandringer gatelangs, i byene eller på øyene, møter jeg folk som traller og synger, for sang og musikk er en stor og viktig del av folks hverdag.  Overalt, ja selv på fortau finner du karaoke automater og du finner karaoke barer og KTV (hvor venner kan leie et rom med karaoke automat og få servering samtidig).  Sangtalent er ikke alltid i overensstemmelse med sangiveren, men det er vel bare som det skal være?  Men, her er svært mange dyktige sangere og artister, og de siste store slagerne her lokalt, kunne like godt vært verdensslagere, om de hadde gått på engelsk.  Så langt jeg har fått oversatt disse slagerne, har jeg et bestemt inntrykk av at kjærligheten, særlig den lengselsfulle og smertefulle delen som er det store tema, særlig innenfor popmusikken.  Noe som kanskje kan ha noe med at mange par må leve med avstand til hverandre, i og med at så mange reiser til sjøs, jobber oversjøisk osv.

 

Sangglede

 

Musikk hører jeg overalt, til tider så høylytt at det blir plagsomt.  I shoppingsentrene strømmer det ut musikk fra flere kanter, i sum blir det støy.  Betydningen av muzak, for å berolige de handlene til inspirasjon for å bruke mer penger, er ikke en høyt verdsatt filosofi i enkelte noe eldre shoppingsentre.  I restaurant- og pub områder er det som ellers i verden høylytt, men særlig litt tidlig på kvelden da en mann som meg, midt i førtiårene vil ut for å slappe av for å spise og ta en drink, blir det litt komisk at de utestedene som er minst besøk, er de som har høyest lydnivå.  Har undret meg mange ganger, at enkelte ikke ser at lydstyrken er motsatt proporsjonal med kundetilstrømningen.  Men, det er kanskje rett det som jeg leste på en ung gutts t-skjorte; ”If its to noisy, your to old!”.

 

Før jeg reiste hit første gang, ble jeg fortalt at Filippinerne er late, liker å slå av en prat og ha morsomheter, fremfor å jobbe.  Det er en sannhet, med visse modifikasjoner.  For gjennom mine vandringer gatelangs, i taxi, på rundreise, ser du overalt at folk på en ærlig og redelig vis forsøker å livnære seg, med alt fra sigarettsalg, grillboder, blomster, vulkanisering, vaskerier, sykkeldrosjer, ja selv frisering på fortauet.  Det er masse småindustri, bakerier, gatekjøkkener til tungindustri. Og, det er vel også slik at har du ingenting, verken mye klær eller hjem og heller ingen mulighet til å få deg jobb, både fordi du verken har utdannelse eller at finnes jobber, men har tjent deg nok til dagens vann og mat, så må det være lov å ta livet piano med venner, med karaoke, sjakkspill eller kortspill?  Tjent nok, uten jobb?  



Parkering


Som sakt er folket veldig serviceinnstilt og hjelpsomme, for de som da ikke har jobb, må en forsørge seg etter beste evne. Av og til er dette faktisk noe slitsomt, da det blir litt mye mas, men også veldig morsomt. For er du ute handler dagligvarer og skal hjem, er det alltid noen som vil hjelpe deg å få tak i en taxi, selvfølgelig for å få tips.  Selv kjører jeg ikke bil her, men ser at det på mange gatehjørner står ”parkeringsvakter”.  Får de øye på en bilist som leter etter parkeringsplass, har de alltid en på lur.  Og, med stor iver, fløyter og manøvreringsdireksjoner, veileder de sjåføren inn på den ledige plassen.  Fortjeneste 1-5 pesos (ca.10 – 50 øre).  Det er faktisk et skue, og jeg ler hver gang.  Inspirasjonen er åpenbart kommet fra hvordan fly blir dirigert rundt på taxebanen.

 

I forbindelse med at jeg skulle søke om forlengelse av turistvisumet, gjorde jeg den tabben at jeg stilte som turist, med shorts og sandaler.  Men, nei, slik kommer du ikke inn i offentlige kontorer her.  Men, det var ikke noe problem, for utenfor var det en rekke kremmere som kom med tilbud om å leie sko og bukser.  Takket pent nei, ikke på grunn av prisen, men fordi det ikke hastet med visumet og at jeg ikke bor så veldig langt unna.  Men, det viser at folk her virkelig forsøker, og er kremmere i sitt forsøk på å overleve.

 

For øvrig ganske interessant at så lenge jeg hadde ordentlige sko og lange bukser, og kunne betale gebyret på 2000 pesos (ca 260 kroner), så ble det ikke stilt flere spørsmål, og jeg fikk forlenget turistvisumet for to måneder.  Kanskje UDI har noe og lære?  Riktignok et litt rigid system med vandring fra den ene luka til den andre, med kø foran alle, men det fungerer.  Litt byråkratisk kanskje, første gang fikk jeg beskjed om å hente passet kl 14:00, men var der kl 13:50 og så at passet lå i esken foran mannen i luka, men fikk klar beskjed; på min lapp stod det henting kl 14:00, så jeg skulle ikke komme her og komme her og dermed måtte jeg tilbake til slutten av køen.  Når det er sagt, var opplevelsen ved neste tilfelle, av en helt annen karakter, for da hadde den som behandlet min søknad glemt å lagre dette på systemet, slik at når jeg da kom til luka for betaling av gebyret, klarte de ikke å hente meg opp på skjermen.  Noe som medførte at jeg ble sent tilbake til den første luka, bakerst i køen.  Men, når jeg da kom frem til luken og til han som hadde glemt å lagre, ble det fart i sakene, måtte riktignok vente ”tiden og veien” for ny registrering, men når det var gjort, ble jeg sent foran alle køer for å betale og når jeg på ettermiddagen kom før tiden for å hente passet, fikk jeg det umiddelbart.  Byråkraten jeg møtte første gang, kunne jeg vel møtt overalt i verden, kanskje særlig på likningskontor eller bygningsetat i Norge?

 

Arbeidskultur

 

En annen side av filippinsk arbeidsliv er at mange av fotfolket jobber 12 timer, seks dager i uken.  Det eneste de er garantert er minstelønn på 300 pesos (ca 37 kroner) dagen.  Her er rullerende arbeidsoppgaver et fremmedord.  Er du resepsjonist, sikkerhetsvakt eller renholder, ja så er du det, hele dagen, hver dag, hele uken, hele året og om du ikke lykkes i å stige i gradene, resten av livet.  En sikkerhetsvakt på et av de hotellene hvor jeg har bodd en del, fortalte at etter 6 år i samme jobb, tjente han 6000 pesos (ca 750 kroner) i måneden, inklusive husvære.  Han hadde i løpet av alle disse årene, kun hatt fri en uke uten lønn, for å delta i sin mors begravelse.  Det gir litt perspektiver og litt forståelse for at arbeidsiveren kanskje ikke alltid er på topp.  Enda verre blir det at trusselen om å bli erstattet er overhengene, det er så alt for mange som er villige til å ta en annens plass.  Det finnes en ”labour law”, som er komplisert, delvis sovende og lite til fordel for arbeidstakeren. 


Dette verneutstyret hadde vel neppe godt gjennom hos det norske arbeidstilsynet (denne karen hang ned fra 32 etasje og her fotografert i 11)?



En lærer med utdannelse på lektors nivå, fortalte at hennes månedslønn, var lavere enn hva jeg betaler i leie for min toroms leilighet (28000 pesos i måneden).  Hennes mann er pensjonert marineoffiser, så det finnes pensjonsordninger for tidligere statsansatte, men denne er ikke stor nok til å leve av, så han jobber fortsatt, nå som privatsjåfør for en ledende offentlig ansatt.

 

Vi skal heller ikke glemme temperaturen her nede.  Jeg har hittil ikke opplevd at temperaturen har vært under 28 varmegrader.  Det gjør at mye arbeid ute, gjøres tidlig om morgenen og etter solnedgang.  Jeg er ofte selv tidlig oppe om morgenen, gjerne så tidlig som klokka fem og seks, og da er det allerede mye trafikk og mye folk i gatebildet.  Om kveldene ser jeg at lysene slukkes tidlig i naboblokkene, noe som forteller meg at folk legger seg tidlig, for å stå tidlig opp om morgenen.

 

Så mitt inntrykk er at den jevne filippiner slett ikke er lat, tvert imot en flittig maur, men kultur og miljø er svært annerledes enn hva vi er vant til.


 

Metro Manila - Byenes by!

 

Langs Manila Baywalk går en av byens hovedgater, Roxas Bulevard, en 8 felts motorvei.  Ved store anledninger, som nyttårsaften og Valentine day, så stenges bulevarden og det rigges opp konsertscene.  Da kommer alt som kan krype og gå, tidlig på kvelden, med piknikkurver, tepper og drikke.  Her samles familie, barn, unge foreldre og eldre, sammen med venner og naboer.  Siste nyttårsaften jeg var her, må det ha vært flere hundre tusen mennesker i dette området.  Strekningen som vel er 2 kilometer, var tettpakket når vi nærmet oss nattens klimaks, et utrolig fyrverkeri.  Her koster det ingenting å være med, slik at også de som har lite, får del i festen.  Slike anledninger er gjerne sponset av et av de store tv kanalene, og er tilrettelagt som tv-show.  For TV er en viktig del av filippinernes hverdag.  De topper verdensstatistikken med 21 timer i uken foran tv apparatet, riktignok bare litt mer en Thaiene med 20,5 timer per uke.

 

Manila ligger lokalisert rundt fjordtarmen Manila Bay, og er omringet av fjell, eller høyland.  Dette gjør at lavtrykksystemer som kommer inn fra Sør-Kina havet stopper noe opp over byen.  Eksosen fra trafikken kommer derfor ikke bort fra gatenivå under disse værforholdene, og gjør det ubehagelig å oppholde seg ute.   Dette er et problem for byen, og er en stor overgang for oss som er vant til fjelluften i Oslo.  Heldigvis er det mange flotte dager som oppveier for de dårlige, som i skrivende stund er sol fra en nesten skyfri himmel.  I dag er det vindstille, og med en skyggetemperatur på 34 grader, blir det nesten for varmt.  De beste dagene er dager med litt vinddrag, for da avkjøler vinden noe, samtidig som eksosen blåses bort.  På de dagene kan en i parkene, faktisk lukte gresset og blomstene.


Filippinene er kontrastenes land, hvor du ser den ytterste fattigdom, mødre med sine barn, skitne, syke, åpenbart sulte, tiggende, med skitne klær og kropper, peker mot munnen i bønn om å få penger til mat.  Til overdådig rikdom, palasser av eiendommer, luksusbiler, designklær, smykker og klokker.  Fra de som plukker matrester på gata, via grillboden på gatehjørnet og Mac Donalds, til eksklusive og dyre restauranter.



Inntrykket er likevel, at selv om de fleste er fattige og har lite og rutte med og til å unne seg noe luksus, er de fleste av de du møter i gatebildet velstelte og rene.  Er jeg i de riktige gatene mister jeg perspektivet og kontrastene.  For det jeg ser, er at alle er så vellykkede.  Selv når jeg sitter i taxi forbi slumområdene, ser de som kommer ut derfra, nyvaskede og velstelte ut.  På fottøyet skal godtfolk kjennes, heter det seg, og det gjelder her.  Som turist tenker en gjerne ikke over at folk går i sandaler, men her er faktisk sko, særlig dyre joggesko, og om du har klokke og mobiltelefon, dvs. folk skaffer seg mobiltelefon før klokke, det som skiller de som har litt penger, fra de som har lite og ingenting.  Så det du ser med første øyekast, er ikke nødvendigvis den hele og fulle sannhet.  Ved vandring gatelangs er lukt en stor del av inntrykket.  Her er det mange lukter.  Alt fra stinkende kloakk, til bakerier, blomster, gress, eksos, uttallig varianter av matlukt, men ikke minst såpelukt.  Det kryr av vaskerier.  Overalt ser du, at klær henger til tørk, ut av vinduer, under takskjegg og på tak.  Problemet er imidlertid storbyens Manila’s forurensningsproblem; bileksosen.  I forhold til klesvask og tørking, løses dette på to måter.  Bruk av mye vaskepulver som inneholder sterke parfymer.  Da lukter det rent, i hvertfall.  For de litt mer avanserte, brukes det plast til å henge over kleshengeren, når klærne henges ut til tørk.



Trafikken i Manila er beryktet og til tider er den ille.  Men, jeg hadde fryktet den verre.  Det er særlig på fredags kvelder, da alle skal ut av byen, særlig i forbindelse med høytider at trafikken er virkelig ille.  Da står den, overalt.  Har opplevd å måtte bruke fire timer, på en strekning som normalt tar 20 minutter under slike forhold.  Trafikkproblemer skyldes alltid at det er for mange biler, her i Manila skyldes det også en lite bruk av trafikkregler, her skal alle komme først, på en gang, og at det er en firefelts motorvei, hindrer ikke at det ikke kan gå seks biler i bredden.  I tillegg har Manila de tradisjonelle Jeepney’ene, som er en ombygd lastebil for personbefordring.  Disse kjører riktignok organiserte ruter, men de stopper overalt, og særlig i kryss for av- og påstigning.  Dette bremser flyten.  Ser en mer på den overordnede infrastrukturen, så er det ”skytrain”, men det er kun en linje mellom øst og vest, og fra midten til sørøst.  Det er også lite motorveier, uten kryss.  Så da blir det brede gater, med kryss.  Selv om en da har gjort reguleringer, slik at et er mange enveiskjørte gater, blir det med dette antall biler, for mange stopp og dermed køer.  Mengden biler, gir også et annet problem, for de må jo parkeres et sted og der hvor det da ikke er oppmerkede parkeringsplasser, er jo fortauene en grei plass og sette fra seg bilen.  Det tvinger jo folk ut i gata og summen av parkerte biler og folk, hindrer fremkommeligheten i gatene.


 

Trafikkopplæringen


Noe jeg også lurer på, er hvordan trafikkopplæringen fungerer, om noen.  Problemet er at folk er fattige.  Som filippinerne sier, hvordan skulle taxisjåførene kunne jobbe om de ikke hadde råd til sertifikat?  Trafikkregler, planlegging av trase, bruk av hornet, måten å bruke giret på for mest økonomisk kjøring (bensinen er dyr, etter lokale forhold), men ikke minst det å hjelpe andre frem, er en mangelvare.  Heldigvis går det ikke så fort, til det er det alt for mange biler.  Selve bilparken er også en historie, men må først skynde meg å si at min opplevelse i så måte, knytter seg til drosjene, de såkalte ”Meter Taxa”.  For, her en bilpark, fra lekre SUV’er, mercer til gode gamle folkevogner, 50 talls chevyer til Jeepneyene, hvor enkelte ser ut til minst være 30 år gamle.  Men, tilbake til taxiene.  Hvor mange kilometer de går i året, vet jeg ikke, men de går døgnet rundt.  Mange henger nede på kardangen, koffertlokket åpnes med en ståltråd, trukket fra bagasjelokket, gjennom kupeen og dørhåndtakene er gjerne byttet ut med en hjemmelaget løsning i kombinasjon pinner, ståltråd og teip.  Dette har selvfølgelig sammenheng med økonomien til drosjeeierne, som ikke har fått det særlig mye bedre de siste årene.  Takstene er regulerte, og sist drosjesjåførene fikk noe bedre rater, var 1. januar 2005.  Og, vi vet jo hvordan oljeprisen har steget siden.



Til stor forskjell fra drosjesjåførene i Bangkok er at drosjesjåførene her i Manila, er til å stole på og de tar meg dit jeg ber dem om å kjøre.  I Bangkok skal de på absolutt ha meg innom en venns gullsmedbutikk, skredder eller for den saks skyld horehus.  I Manila har jeg få og ingen problemer.  Det hender at enkelte ”glemmer” å sette på taksameteret og forlanger noe mer enn hva taksameteret ville ha vist.  Men, det er enkelt å forebygge, det er bare å følge med på at de faktisk starter taksameteret og om ikke, be de om å gjøre det.  Jeg har bare opplevd et tilfelle at sjåføren trakk litt på det, når jeg ba om det, men da bare pekte jeg på drosjenummeret som er skrevet med maling på innsiden av døren, og da skjønte han at jeg ikke lot meg lure og skrudde på.  Enkelte forsøker seg også på den der om en svært trist livshistorie og hvor elendig alt står til, selvfølgelig for å få ekstra tips.  Andre spør hvor jeg skal og forlanger fast pris, før de tar turen, noe som jeg alltid avviser.  Om de ikke vil, er det alltid en annen som vil kjøre med taksameter.   En morsom opplevelse var at jeg vandret langs en kø av drosjer og den første sa 200 pesos, den neste sa 300 og den tredje sa ok på å kjøre med taksameter, og turen kom på 74 pesos, men jeg valgte å betale 300 (ca 32 kroner).  Det var et salig glis om munnen på den karen, og jeg vet hva han fortalte sine kolleger neste gang han traff dem.  Men, han fortjente det, ikke bare fordi han overholdt reglementet, men han kjørte meg dit jeg skulle, pent og forsiktig og jeg tror faktisk han forkortet reisen gjennom noen av smutthullene i gatebildet.  En god jobb, med god service skal lønne seg.

 

Kulturen til Manilas drosjesjåfører er et produkt av en opprydding, som skal ha vært knallhard.  Når jeg får dørvakten eller pikkoloen utenfor et hotell, til å praie en taxi,  blir drosjenummeret registrert sammen med mitt navn eller romnummer.  Dette vet drosjesjåførene. Blir det da noe tull, blir de sporet og må svare for seg.  I hvilken grad det samme gjelder hjemturen hvor jeg praier taxi i gata, skal jeg ikke si med 100 % sikkerhet, men jeg har inntrykk av det.  Filippinene har 80 millioner innbyggere.  Jeg hører tall som 12, 15 og 18 millioner i Manila.  Til tross for det opplever jeg byen som trygg.  Alle hoteller og større forretninger, restauranter, boligkomplekser, endog boliger har sine sikkerhetsvakter.  Et uttrykk sin blir brukt, ”Manila, byen hvor du alltid blir sett”.  Det er for så vidt ikke så mye politi å se.  Men, det ser faktisk heller ikke ut som det er behov for det.  Jeg ser ikke tendenser til slåssing, bråk eller fyll.  Årsaken kan være at folk heller ikke har råd til å drikke, men også at det er mer overvåking enn hva enn hva jeg faktisk ser.  En opplevelse som beskriver dette, var en sen nattetime, hvor jeg var på vei tilbake til hotellet, at det var noen lokale helter som føk i tåtene på hverandre.  Da smalt det to signalskudd i luften fra en sikkerhetsvakt, jeg tok ikke tiden, men det kan ikke ha vært mange sekundene før det dukket opp fire politimenn i full stridsutrustning, bevæpnet med køller og automatgeværer.  Den fighten tok fort slutt!  Men, hvor de kom fra vet jeg ikke, men de kunne ikke ha vært langt borte.

 

Et dårlig rykte henger ofte svært lenge ved en by eller område.  Det ble det for vel 10 år siden tatt et kraftig oppgjør med byens lovløshet.  Kriminallovgivningen er omfattende og spesifikk.  Det er for eksempel forbudt å gi tiggere penger, som vel for det meste en sovende paragraf, men målsettingen har vært å forsøke å hindre tilstrømming til byen, uten at det har hatt effekt.  Nasking medfører fengselstraff, selv om det er en fattig unge som stjeler mat, for å overleve. Hardt, brutalt og umenneskelig. Problemet er at en ikke har et godt nok utbygd sosial og barneverntjeneste. Og, til tross for at fengslene her i utgangspunktet er overfylte, mangler alt, hvor du ikke får egen seng, så velger enkelte faktisk å stjele for å komme i fengsel.  Der får de i det minste tak over hodet, og mat hver dag.  Så livet er tøft for mange, ”in the jungel of Manila!”

 

En stor forskjell fra Oslo, er at her ser du ikke narkotika, verken de som er ruset eller salg, slik du ser det i Oslo.  Det betyr ikke at det ikke finnes narkotika her, for nylig så jeg på en lokal tv stasjon at politiet hadde gjennomført en razzia, og arrestert 150 ungdommer i det som ble beskrevet som supermarkedet for narkotikaomsetting.  Omsetting og bruk av narkotika blir så hardt slått nedpå, at selv i rus, holder de narkomane seg for seg selv.  I ruspåvirket tilstand, blir de fort oppdaget og arrestert.  Og dommen er knallhard, det vises ingen nåde.  En human løsning på problemet, kan det vel neppe beskrives som, men fra en som ser dette med norske briller, virker det effektivt.

 

Byen som ikke er en, men mange byer, fortjener et langt bedre rykte enn hva den per i dag har.  Langt på vei har myndighetene lykkes i en form for byplanlegging, som har gjort at en har fått lokalisert skyskraperne til forretningsområdet i byen Makati, et området som tidligere var flyplass, men som på grunn av grunnforholdene er gunstigst å bygge disse tårnene, hvor det høyeste er 60 etasjer.  Makati Skyline sees fra de fleste deler av Metro Manila, som summen av alle byene beskrives som.  Alle byene har sine særegenheter og sentrumsområder og mellom dem finner en slumområdene.  I Manila er høyesterett og forskjellige rettsinstanser lokalisert, sammen med mange ambassader, deriblant USA sin, Banco de Sentrale, som er nasjonalbanken, presidentpalasset, hovedpostkontoret, nasjonalgalleriet m.m. og ikke minst turistområdet Malate, med alle sine restauranter og uteliv. Men, også Quezon City og Ortigas er store og kjente byer, med sine sentra, egne skyline osv.



Da ”oppryddingen” startet for vel 10 år siden, var målet å få ”Manila, clean and green”.  I mange områder har de lykkes med dette.  Men, kontrastene store.  Det er mange store og svært pene, rene bydeler, hvor det er gjort mye investering og hvor det legges ned mye arbeid i vedlikehold, renovasjon og utbygging.   Utenom skyline områdene er bebyggelsen veldig differensiert, fra bølgeblikkområdene, lavhus, til eksklusive villa områder.  Overalt er beplantning av trær, særlig palmer, men også andre planter og trær.  Langs sjøkanten fra den amerikanske ambassaden og et par kilometer vestover, ned til Manila Yacht Club, er det laget en promenade, Manila Baywalk, som er hellelagt, med en palme àlle, skulpturer og statuer, dekorert med fargerike lamper og flagg.  Men, fra jeg så denne promenaden for vel to år siden og til i dag, har den forfalt.  Vedlikehold er vanskelig, ikke bare ut fra at byen sliter med trang økonomi, men kombinasjonen tropisk klima med høy luftfuktighet og varme, sammen med forurensning fra særlig bilene, gjør vedlikehold til en utfordring, særlig i sjøkanten med de spesielle utfordringer saltholdig luft gir.  Promenaden er også veldig flittig brukt, her er gaterestauranter, hvor alle med respekt for seg selv har scener med forskjellige artister, sang- og musikk, komikk og andre former for underholdning, på kveldstid.  På dagtid er det mange som står her med fiskestenger.  Et området hvor jeg bor, ved den store fontenen, er det nesten hver helg utendørskonserter, gjerne arrangert av tv selskapene.  Så, slitasjen er enorm.

 

I Øst-Enden er det en liten sandstrand.  For mange, særlig av de fattige er dette den eneste mulighet til oppleve strand og badeliv.  Dessverre.  Vannkvaliteten er svært dårlig, det er brunt, det lukter kloakk og det flyter søppel.  Ikke noe vakkert syn, at barn bader her.  I andre områder har jeg sett voksne bade i vannet, men da har de med seg en stor kanne med rent ferskvann, som de skyller seg med etterpå.  Kontrastene er store i denne verden, vi tar rent badevann som en selvfølge, det å ha og å kunne dusje som en selvfølge. 

 

Åpenhet og toleranse

 

Åpenhet og toleranse er også et særtrekk ved filippinerne jeg setter pris på.  Til tross for flere kvinnelige presidenter i moderne historie, et høyt antall av kvinner i lederposisjoner innen politikk, administrasjon og innen næringsliv, er kulturen mannsdominert.  To av de mest suksessfulle kjedene, henholdsvis Coffeeshopkjeden Figaro og bokhandelkjeden National Books, er grunnlagt, eid og ledet av kvinner.  Likevel, dette er en machokultur, hvor menn er menn og kvinner er kvinner.  Sett utenfra er det tradisjonelle kjønnsmønsteret fortsatt levende.  Jeg ser ikke mange menn som triller barnevogn, for å si det på den måten.  Det finnes i praksis ingen mulighet for skillsmisse, så den du gifter deg med, blir din livsledsager, livet ut.  En litt artig særegenhet er at du må ha lisens, for å gifte deg.  I praksis betyr det at du må innom et seminar om familieliv, familieplanlegging osv. før du kan stå foran presten. I femte klasse gis det seksualundervisning og det læres om prevensjonsmidler, men dette knyttes sterkt opp til ekteskapelig hygge og familieforøkelse.  Den som fortalte meg dette, beskriver denne undervisningen som noe som 11 åringer allerede vet.  Den katolske kirke og andre konservative kristne samfunn har en dyp forankring i denne kulturen.  Og, jeg sier kulturen, for selv om mange har en sterk kristen tro, så er det likefullt svært mange som ikke er så sterkt knyttet til kirkesamfunnene, men som har en kristen atferd som er kulturbetinget.  Blandet inn i dette kulturbildet kommer også mye overtro, også okkultisme av gammel hedensk slag.  Jeg har blitt forespurt om å bidra til å skaffe et hårstrå til en som var en annens fiende, slik at denne kunne bringe dette til en ”klok kone” og sende forbannelse og all verdens elendighet over vedkommende.  I fullt alvor fra en person som ukentlig går til messe i den katolske kirke.



Hva har da dette med åpenhet og toleranse?  Innenfor kirken, og særlig den katolske kirke vet vi at det har vært vanskelig med homofili.  Her fasineres jeg, når jeg vandrer gatelangs og det kommer grupper med ungdommer, hvor det blant dem er gutter som er så feminine at de snaut vet hvilket ben de skal sette først for å få rumpa til å vrikke mest mulig feminint.  Men, da sammen med åpenbart heterofile, maskuline gutter og jenter.  Jeg ser det ofte og av skoleuniformen, ser jeg at de kommer fra katolske skoler.  En inkludering, som bare skulle mangle, men som du aldri ser i det såkalte ”åpne og tolerante Norge”.  Også på nasjonale tv show, programledere, komikere og skuespillere, ser jeg folk som åpenbart har og står frem med en homofil legning, men det stilles ikke spørsmål og det er ikke et tema i pressen, så langt jeg har evnet å fange opp.  En homoseksuell bekjent jeg har, forteller at hans legning aldri har vært noe tema innen hans konservativt katolske familie, den eneste gang det har vært sagt noe i den retningen, var hans bestemor som da han var ung, fortalte ham at han var ”den utvalgte” i familien, som hennes bror også hadde vært.  En enkel, pragmatisk tilnærming. 



Verre er det for gravide unge jenter.  Hører om forhold som kommer for meg som et gufs fra egen oppvekst på Sørlandet.  Her må de gifte seg med barnefaren, og ikke bringe skam over familien, ikke på grunn av syndefallet eller graviditeten, men å leve som enslig mor, det bringer skam, da har du vært løsaktig.  Sex har åpenbart de fleste, så på det området er det ingen som kan kaste den første stein, men å ikke gifte seg med faren, det kan det slåes ned på.

 

Kulturelle særtrekk

 

Kulturelle særegenheter, som gjør livet her nede til noe annerledes enn livet i Norge, på godt og vondt.

 

Til tross da for en sterk tilknyttning til den romersk katolske kirke, er TV underholdning i form av såpeopera noe av det værste å se på, familievold, voldtektsforsøk m.m. er viktige ingredienser i disse seriene.  Noe som er en virkelig stor forskjell fra hva jeg er vant fra Norge.  På spørsmål om hvorfor?  "Det gjenspeiler "real life""....  ???


Unikt for Filippinene, er dog "korsfestelsen" som gjennomføres hver langfredag.  En dramatisering av Jesu korsfestelse, hvor naglene spikres gjennom hendene til "Jesus":



Landet består av 7107 øyer, ved lavvann og danner grensen mellom Sør-Kina havet og Stillehavet, nord for ekvator.  Til tross for det høye antall øyer, er det de tre hovedregioner Luzon, Visayas og Mindanao som regnes for fastland eller Mainland, som de sier her.  Luzon, den nordligste er den største, både i forhold til areal og befolkning og hvor hovedstaden Manila ligger.  Hoveddelen av landets gruve og industri er lokalisert, i denne regionen, men også landbruk er en viktig del av regionens inntektsgrunnlag.  Nord-Øst på Luzon ligger byen Baguio, som regnes for landets blomsterhovedstad, hvor dyrking av Ylang Ylang, er en viktig næring. Visayas, med Filippinenes nest største by Cebu, som hovedby, har også et sterkt landbruk, men her er også turisme svært viktig sammen med en rask voksende industri. Mindanao, med Davao som hovedby, er den vakreste og hvor fruktdyrking er en av de viktigste næringene.  Durian, delikatessen som lukter fryktelig vondt, men som smaker fortreffelig er blant en av fruktene som dyrkes her.


Det sies at 20 millioner filippinere er avhengig av kokosnøtter.  Alt fra produksjon av kokosolje, bruk av kokos som drikke og råvare, til bruk av palmeblader, Nipa, til møbler, hustak, tepper og andre dekorasjoner.  Det er herfra Manila møbler tross alt kommer fra.  Her er restauranter, hvor du får servert suppe i kokosnøtter, som er tømt for kokosmelken, men hvor kokosmassen er inntakt, og som da fylles opp med forskjellige typer supper, som da får en ”taste of cocus”. En annen liten kuriositet, er gitarproduksjon.  Nesten overalt finner en gitarmakere, som lager gitarer av palmetre og du ser gateselgere, særlig i turistområder, vandrende med gitarer for salg.  Men, her finnes det meste av småindustri, mange pottemakere, byggere av miniatyr seilskuter, samling av skjell og koraller og skulpturer i tre.

 

Filippinsk mat og mattradisjon


Et viktig landbruksprodukt er Mangofrukten. 


Mangotrær finner du overalt, på samme måte som vi har et eple eller kirsebærtre i hagen, til store mangoplantasjer.  Mango selges som frukt, presses til juice eller tørkes og sukres.  En viktig drikke og vitamintilførsel for alle, men også en viktig eksportartikkel.  Den filippinske mangoen er svært smaksrik, saftig og er en virkelig tørsteslukker i varmen.  Men, her dyrkes det meste av frukter, papaya, meloner, epler, bananer og appelsiner.  Også utvalget av grønnsaker er rikt, både kål, blomkål, purre, selleri, tomater, agurker og diverse andre rotfrukter.  Mine gastronomiske evner er begrenset, men det er et syn for både øyne og nese, å vandre rundt i fruktmarkene.  Her er mye jeg aldri før har sett eller smakt.  Også kaffe er et viktig landbruksprodukt.  Men, som i alle asiatiske land, er dyrking av ris det viktigste landbruksproduktet.

 

Øyriket ligger på en jordskorpe, kalt The Philippine Plate.  Øyene har oppstått som følge av vulkanske utbrudd og det er flere store vulkaner.  Disse har gjennom årtusener gitt grunnlag for et næringsrikt jordsmonn, og sammen med et tropisk klima og mye regn som gir høy luftfuktighet, gir dette gode klimatiske forhold for landbruk.  Syntes selv at det meste av landbruksprodukter her, er svært smaksrike.  Også egg, fjærkre og svinekjøtt er veldig godt, og jeg opplever det som ferskere og fyldigere i smak, enn tilsvarende norsk.

 


I et øyrike, blir selvfølgelig fisk og sjømat, en svært viktig del av den lokale cousine, hvor Lapu Lapu er fisken som elskes og regnes for å være den ypperste.  Denne tilberedes for det meste over grillen, serveres på palmeblad sammen med ris og grønnsaker.  De som er glade i fisk beskriver denne som en virkelig delikatesse.  Selv er jeg mest glad i sjømat som reker, krabber og hummer.  Oppvokst på Sørlandet som jeg er, liker jeg disse best ferske, sammen med loff, smør og majones, her tilberedes som oftest reker og krabber sammen med annet, som pasta eller ris, hummer kokes og tilberedes sammen med forskjellige sauser, hvor det brukes mye hvitløk.  Litt fremmed for meg, men spennende og god mat.



Tradisjonell Filippinsk cousine, er enkel god husmannskost.  Som tradisjonell norsk mat, Får i kål, komler, sild, fersk kjøttsuppe, er enkel men god mat.  Favoritten er Adobo, som er grillet svinekjøtt eller kylling, kokt i kryddersaus, servert med ris.  Første gang jeg smakte Adobo, hadde jeg laget den selv, ved bruk av metoden;  ”man tager hva man haver” og stekte svinekjøtt i pannen, kokte dette opp med litt eddik og soya saus, hvitløk, salt og pepper, og blandet inn litt løk og paprika, som middag til meg og min filippinske venn, som beskrev denne som Adobo.  En annen favoritt er Sizzling, som er griseører, enten stekt eller fritert.  Har foreløpig ikke blitt fristet til å smake.  En annen artig opplevelse, er at om du tilsetter en banan i en fersk norsk kjøttsuppe, så får du en Filippinsk delikatesse.

 

I gatebildet (i byene) er imidlertid de amerikanske kjedene MacDonalds, BurkerKing, KFC og Friday’s de mest synlige, eller lokale varianter av disse som JollyBee og kinesiske ChowKing.  Også italiensk som pasta og pizza, meksikansk og indisk mat har fått sitt innpass her, som ellers i verden. Men, det finnes en rekke varianter av restauranter som serverer tradisjonelle lokale retter, alt fra grillboder på fortauet, mindre kjøkken i smug, til større restauranter til de mest eksklusive.

 

På en av de mest stille og rolige øyene som jeg har vært på, Bantayan, nord for øya Cebu, valgte vi oss en liten restaurant, for å spise julemiddag.  Cafe Snt. Fe, har bare to bord, en liten bardisk, eies og drives av en Filippinsk jente, som har tatt kokkeutdannelse i Sveits. Den lille restauranten fortjener en Michlain stjerne.  Vi startet rolig med en løksuppe, fortsatte med en marinert kalverett, servert med poteter og en appelsinsaus.  Som dessert, mango servert med sjokoladekake og vaniljekrem.  Sammen med en god italiensk vin, ble dette en svært minnerik julemiddag.  Og, dette på en øy, langt fra turisttråkket, nesten uten mobildekning, og selv om det skulle være en internettkafé et eller annet sted, fant jeg den ikke.  Men, en av de beste restaurantene, jeg noen gang har besøkt fant jeg her.